Historien om Jonas er en enkelthendelse som ikke er unik. Ukom har mottatt flere varsler med lignende historier.
Det er vanskelig å forutse selvmordsrisiko hos ungdom. En stor norsk studie av barn i 15-årsalderen og yngre som hadde tatt sitt eget liv, viste at barna ikke skilte seg nevneverdig ut fra sine jevnaldrende. Kun 25 prosent av disse barna hadde en psykiatrisk diagnose (1). I følge Nasjonalt kartleggingssystem for selvmord hadde 41,4 prosent av de unge som var i alderen 12-24 år som begikk selvmord hatt kontakt med spesialisthelsetjenesten året før de døde (2). Det er behov for mer kunnskap på dette feltet.
Historien om 17 år gamle Jonas viser at det også kan være vanskelig å nå fram med hjelp til ungdom. Tiltak som passer for én ungdom, passer kanskje ikke for andre. Tjenestene må ha en individuell tilnærming til hver enkelt ungdom.
Komplekse styringssignaler
Det er gjort mange kartlegginger og kunnskapsoppsummeringer for å avdekke behov hos barn og unge. Videre er det satt i gang ulike prosjekter og piloter og utarbeidet strategier og veiledere som skal styrke tilbudet til barn og unge. Det samlede materialet er stort.
I Helse- og omsorgsdepartementets opptrappingsplan (3) for barn og unges psykiske helse for perioden 2019–2024 blir det pekt på at planen må ses i sammenheng med igangsatte og tidligere planer, meldinger, strategier og innsatser. Planen viser til de viktigste av dem, i alt 46 dokumenter. I opptrappingsplanen omtales i alt 69 ulike punkter som beskriver hva regjeringen vil gjøre for å forbedre tjenestene. Disse dreier seg om videreføring av tiltak, nye kartlegginger og et ønske om å bruke mer ressurser på enkeltområder.
Kompleksiteten i styringssignalene er økende ved at stadig nye utredninger, utprøvinger og innretninger blir påbegynt. Hver enkelt aktør må kjenne til et omfattende kunnskapsgrunnlag og skal jobbe i tråd med det som anbefales.
Det er en risiko for at et stort tilfang av dokumenter med ulike føringer og modeller gir utydelige normerende rammer for tjenestene.
