Vår rapport "Undersøkelse etter drukningstragedien i Tromsø. Hva kan vi lære om integrering og flyktninghelse?" viser at nyankomne flyktninger opplever store krav og forventninger, og det er en risiko for at tjenestilbudet ikke er tilpasset flyktningenes situasjon og behov. Nyankomne flyktninger kan også ha psykososiale belastinger og behov som det er vanskelig å fange opp.
I rapporten trekker vi fram viktige faktorer som kan bidra til at helse- og omsorgstjenestene er i stand til å forebygge og hjelpe.
De som er på flukt, har ikke valgt dette frivillig. I et nytt land vil mange oppleve ensomhet, kultursjokk, savn av ektefelle og familiemedlemmer og stor usikkerhet over situasjonen i hjemlandet. For de som nå kommer fra Ukraina, er det i tillegg stor usikkerhet knyttet til hvor lenge oppholdet i Norge vil vare. Dette vil påvirke hvordan tilbudet organiseres og hvordan flyktningene forholder seg til oppholdet i Norge.
Kommunene organiserer tilbudet til nyankomne flyktninger ulikt. Ofte er mange personer involvert i integreringsarbeidet. Både integreringsloven, folkehelseloven og rettigheter i helselovgivningen skal sikre flyktningers integrering og rettigheter i det norske samfunnet. Vi ønsker å gi noen enkle råd til kommuner som nå tar imot mennesker på flukt som kan bidra til å sikre likeverdige tjenester i den enkelte kommune.
Flyktningene opplever et stort press
Mange flyktninger kan oppleve at det er strevsomt å finne seg til rette i Norge. Det store presset i overgangsfasen kan gi betydelige helseplager. Dette er plager det er vanskelig å fange opp, og kan gjøre mestring og integrering utfordrende. Flyktninger ønsker seg relevant utdanning og jobb raskest mulig. Mange setter seg tidlig konkrete mål. Samtidig kan det være krevende å finne fram i det nye hverdagslivet, delta i introduksjons-programmet og etablere familien på nytt. Flyktninger skal tilpasse seg en ny bosituasjon og håndtere det kultursjokket som det nye livet innebærer, samtidig som bekymringer rundt krigssituasjonen i hjemlandet preger tilværelsen. Samlet sett kan egne og andres forventinger bli svært store i den nye livssituasjonen. Det er viktig å ta høyde for at flyktninger er i en sårbar situasjon med manglende overskudd til selv å gi uttrykk for egne behov. Tjenestene må være sensitive og tilpasse ytre forventninger til det som flyktningen selv kan håndtere i en sårbar fase.
Helse- og omsorgstjenestene må ha kunnskap om flyktninger
Kommunen har et ansvar for å fange opp flyktninger med behov for helsehjelp. Flyktninger kan gå i lang tid med helseplager uten å søke rett hjelp. Systemet i dag er lagt opp til at de nyankomne raskest mulig skal benytte seg av de ordinære helsetjenestene. Disse tjenestene har ikke alltid nødvendig kompetanse på migrasjonshelse. For flyktningene kan overgangen til den ordinære helse- og omsorgstjenesten bli for brå. Ved ankomst mangler flyktninger kunnskap om det norske helse- og velferdssystemet. De vet ikke alltid hvordan ting fungerer og hvordan de kan nyttiggjøre seg de tjenestene som finnes.
De ordinære tjenestene har ikke alltid tilstrekkelig kunnskap om hvordan flyktninger har det i tiden etter ankomst i Norge. Dersom familiene for tidlig må benytte seg av de ordinære tjenestene, hvor kunnskap om flyktninghelse er mangelfull, vil det være risiko for at helsehjelpen ikke når fram. For rask normalisering kan derfor være en risiko i seg selv.
Frivillige organisasjoner kan være en ressurs og et bindeledd til de offentlige tjenestene, men skal disse komme flyktningene til gode, må det etableres et formalisert samarbeid med kommunen.
Hjelpe flyktningene med å finne fram til til god hjelp
Det kan hende at flyktninger ikke når fram med sine behov for hjelp fordi de ikke vet hvem som kan hjelpe. Tjenesteorganiseringen i Norge kan framstå som fragmentert. Dette kan føre til at det ikke er noen som har den helhetlige oversikten over den enkeltes livssituasjon.
Informasjonsutvekslingen mellom de ulike tjenestene kan være utilstrekkelig, og mangelfull samhandling kan føre til at ingen har en samlet oversikt over flyktningens utfordringer og behov. Mangelfull tverrfaglig og tverretatlig samhandling gjør at de mest utsatte ikke alltid fanges opp og at tjenestene ikke kommer i posisjon til å hjelpe.
Når tjenestene nå organiseres for å ta imot mange flyktninger på en gang, er det viktig at det legges til rette for fleksibilitet ved at den enkelte ansatte samhandler på tvers av tjenestene. En god modell kan være å la enkeltmedarbeidere som har bygget et tillitsforhold til flyktningen, fungere som en brobygger og døråpner til de andre tjenestene.
Bruk tolketjenester når det er nødvendig
Det er en risiko for at helsepersonell ikke benytter tolk selv når det er behov for det. Språkbarrierene er utfordrende, og tolk er ofte ikke tilstede i konsultasjoner med tjenesteapparatet. Selv om flyktningene kan noe engelsk og etter hvert forstår litt norsk, trenger de tolk i større utstrekning enn de får tilbud om. Den nye tolkeloven ivaretar den enkelte flyktnings behov for tolk, men tjenestene må kjenne til rettighetene og etterleve intensjonene i loven.
Deltakelse i introduksjonsprogram kan være en belastning
Deltakelse i introduksjonsprogrammet kan være krevende. Oppmøtekravet er strengt og læringsmålene kan for noen flyktninger være overveldende. Det er for eksempel krevende for småbarnsforeldre å sikre god oppfølging av egne barn på toppen av 35,5 timers uke i introduksjonsprogrammet. Selv for flyktninger med et høyt utdanningsnivå, kan forventningene i introduksjonsprogrammet bli en stor belastning. De kravene som settes, må ta høyde for livssituasjon, omsorgsbelastning og helsetilstand hos den enkelte
Nyttige verktøy og kompetansemiljøene må benyttes
I rapporten peker vi på at det finnes tilgjengelige kompetansemiljø og ulike typer veiledningsverktøy. Dessverre er bruken av disse mangelfull. Kommunene trenger ikke stå alene eller å lære alt selv. Når kommunene nå etablerer tilbud, bør de på en systematisk måte bruke de kompetansemiljøene og verktøyene som er tilgjengelige.
- Nasjonal veileder om helsetjenester til flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.
Veilederen fra Helsedirektoratet gir blant annet konkrete anbefalinger for innhold i tjenestene. - Veiledningshefte "Familiegjenforening i eksil" - Forebygging gjennom familiesamtaler".
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) anbefaler at heftet blir brukt i tjenestene. Heftet er utarbeidet av RVTS Midt i samarbeid med Flyktningehelseteamet i Trondheim kommune, Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU. - Ti gode grep i introduksjonsprogrammet.
KS har utarbeidet råd som øker sjansen for suksess.
Les mer i rapporten: "Undersøkelse etter drukningstragedien i Tromsø. Hva kan vi lære om integrering og flyktninghelse?"