Historien om Jonas
Jonas var en vanlig gutt, på en vanlig skole, i et vanlig norsk lokalsamfunn. Han var en glad gutt, som det det var artig å være sammen med. Men helt fra første klasse og til han døde hadde Jonas utfordringer med å fungere i skolen. Etter år med utredninger og utfordringer på skolen, blir Jonas enig med fastlegen om å sende en henvisning til BUP. BUP gir avslag, ikke bare en men to ganger. Vel seks uker etter det siste avslaget tok Jonas sitt eget liv.
Rapporten tegner et bilde av hvordan en enkelt ungdom kan ha opplevd møtet med tjenester som verken hver for seg eller samlet lyktes i å gi ham den hjelpen han trengte. Jonas sin historie er ikke unik. Tjenestene i sin helhet er dårlig tilpasset ungdommers virkelighet og behov. Modellen med henvisning fra den ene til den andre , passer ikke for en ungdom med psykiske plager. Tjenestene er ikke skrudd sammen for å nå denne målgruppa, og rapporten peker på at disse tjenestene må skrus sammen på nytt.
Ungdom som trenger psykisk helsehjelp blir ikke alltid fanget opp
Vår undersøkelse tar utgangspunkt i situasjonen til Jonas, som helt fra første klasse hadde utfordringer med å fungere i skolen. Rapporten viser at hjelpen som ble gitt, var preget av mange aktører og lite koordinering mellom disse. Avslag fra BUP påpekes som en risiko i seg selv.
Tall vi har innhentet, viser at en stor andel barn og unge som blir henvist til BUP, får avslag. De ulike helseforetakene gir avslag i svært varierende grad, og vi finner ingen faglig forklaring på variasjonen. Det er stor forskjell på hvor mange barn og unge som får avslag i psykisk helsevern, sammenlignet med i somatikken. Det er svært sjelden at barn og unge ikke får time i den somatiske spesialisthelsetjenesten etter en henvisning. Vi finner ingen rimelig forklaring på denne forskjellen.
Undersøkelsen viser at det til tross for at det er stor oppmerksomhet på tidlig innsats, er risiko for at de som trenger psykisk helsehjelp, ikke blir fanget opp. Vi finner manglende kommunal samordning og lite samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten. Systemet er organisert som en stafett der aktørene overleverer oppdrag og tilrådinger til hverandre. Det mangler tilbakemeldingssløyfer mellom aktørene, og aktørene gjennomfører ikke en felles evaluering underveis. Det er risiko for at tiltak ikke blir fulgt opp.
I undersøkelsen så vi at ulike hjelpeinstanser ble satt inn, uten at familien opplevde at Jonas fikk hjelp. Behov ble utredet uten at det ble satt klare og tydelige mål som ble fulgt opp med tiltak.
Tilrådinger til nasjonale myndigheter
Rapporten identifiserer flere risikoområder knyttet til kommunal samordning av psykisk helsehjelp til barn og unge. Med dette som bakteppe kommer vi med 3 klare tilrådinger til nasjonale myndigheter:
- Når barn og unge blir henvist til BUP, må det sikres at de får en videre vurdering og oppfølging, også når de får avslag. En henvisning må utløse en plikt til samarbeid mellom BUP og kommunen. En slik rett og plikt bør tydeliggjøres i regelverket.
- Helse- og omsorgsdepartementet bør sette i verk tiltak som reduserer den store ubegrunnede variasjonen i tjenester innen psykisk helsehjelp til barn og unge. I tillegg til at man bruker ventetid som en kvalitets- og styringsindikator, bør man på samme måte bruke andel avviste.
- Fylkesmannens tilsyn etter en alvorlig hendelse bør alltid vurdere om pasienten har fått rettighetene oppfylt i helse- og omsorgstjenesten som helhet. Tilsyn etter alvorlige hendelser må involvere pasient eller pårørende og få fram deres historie.