Ukom ble i juni 2019 varslet om en 17 år gammel gutt, i rapporten kalt Jonas, som hadde begått selvmord.
Med bakgrunn hans historie vi undersøkt ulike faktorer som kan føre til at ungdom som trenger helsehjelp, ikke alltid blir fanget opp.
Rapporten vurderer forhold rundt to hovedproblemstillinger:
- Det er utfordringer knyttet til kommunal samordning.
- Spesialisthelsetjenestens vurdering av henvisninger til den psykiske helsetjenesten preges av stor, ubegrunnet variasjon.
Med utgangspunkt i de strukturene og tjenestene som skal fange opp og hjelpe barn og unge som har det vanskelig, har vi vurdert risikoområder knyttet til kommunal samordning av psykiske helsetjenester for barn og unge.
Følgende risikoområder er påvist
- Det er uavklart hvem som har ansvaret for barn og unge som har det vanskelig over tid.
- Oppfølgingen er mangelfull.
- Barn og unge kartlegges uten at dette følges opp med systematiske tiltak, og igangsatte tiltak evalueres ikke.
- Det er stor variasjon i tjenestetilbudet i kommunene når det gjelder organisering, omfang og kompetanse.
- Avslag fra BUP kan i seg selv utgjøre en risiko for den enkelte ungdom. Dette gjelder særlig når tilstanden er uavklart, og når ulike instanser har prøvd å hjelpe over lang tid.
- Videre hjelp kan stoppe opp når den unge ikke får en vurdering i BUP.
- Manglende helhetsvurdering fra tilsynsmyndighetene bidrar til at uklare ansvarsforhold og mangelfull samhandling i tjenesten opprettholdes.
- Et stort tilfang av styrende dokumenter, foreslåtte modeller og organiseringsformer viser at kompleksiteten er stor på barn- og ungefeltet, og speiler en utydelig normering og oppgavefordeling. Mange utredninger følges ikke opp i tjenestene.
- Lovgivningen og rettighetene for barn og unge med uavklarte tilstander fungerer ikke etter intensjonen. Dette til tross for at både kommuner og regionale helseforetak har et sørge-for-ansvar, og at virksomhetene er pålagt å organisere tjenestene forsvarlig.