Rettspsykiatriske erklæringer bestilles av retten. Som regel skjer det etter initiativ fra påtaleadvokaten i politiet.
Erklæringen skal brukes til behandling av straffesaker mot siktede som kan ha vært utilregnelige i gjerningsøyeblikket.
Alle pasienter som er i varetektssurrogat etter straffeprosessloven § 188, 3. ledd, har en sakkyndigerklæring. Det psykiske helsevernet har ikke automatisk tilgang til opplysninger i en rettspsykiatrisk erklæring, men de kan be om den fra politiet. Påtaleadvokaten vil da ta stilling til om de kan gi ut de etterspurte opplysningene i erklæringen.
Ukoms sammendrag fra de rettspsykiatriske erklæringene
Den rettspsykiatriske erklæringen i saken vi har undersøkt, inneholder opplysninger om at Frank har en langvarig psykoselidelse og omfattende voldshistorikk. Erklæringen inneholder også en oppdatert voldsrisikovurdering.
Politiadvokaten forklarer at overlegen ved sykehuset ble informert om erklæringen. De hadde telefonsamtaler og epostutveksling knyttet til Franks opphold på sykehuset.
I politiets arkiv ligger et brev til sykehuset datert overflyttingsdatoen. Der står det blant annet:
"Det er ønskt innsyn i rettspsykiatrisk erklæring, for å ivareta [Frank] sine helsemessige behov under opphaldet. Vedlagt føl kopi av samandraget i erklæringen s. 37-46 (siste side)."
Nederst i brevet står det:
"Opplysningane blir send med patruljen som skal frakte [Frank] til [sykehuset]."
Sykehuset har ikke journalført mottak av hele eller deler av den rettssakkyndige erklæringen.
Ukoms vurdering av bruken av rettspsykiatriske erklæringer
Sakkyndigerklæringer er ikke skrevet for bruk i det psykiske helsevernet, men inneholder likevel ofte svært verdifulle opplysninger, blant annet om psykose og voldshistorikk.
Det er uklart i hvilken grad opplysningene i den rettspsykiatriske erklæringen ble fanget opp ved sykehuset da Frank ble overført til varetektssurrogat. Erklæringen er ikke omtalt i pasientjournalen. Erklæringens innhold ser ikke ut til å ha blitt særlig vektlagt, selv om den ga viktige opplysninger om pasienten.
Overlegen var i tvil om de rettssakkyndiges diagnostiske vurdering var riktig. Behandlere i det psykiske helsevernet kan være uenige i de sakkyndiges konklusjoner, blant annet om hvilken diagnose den siktede har. Dette bør ikke være til hinder for at sykehuset benytter seg av de faktiske opplysningene i erklæringen, for eksempel når det skal utarbeides en voldsrisikovurdering.
Ukom mener at behandlere i det psykiske helsevernet bør sette seg inn i og nyttiggjøre seg rettspsykiatriske erklæringer med sine opplysninger om diagnostiske vurderinger, voldshistorikk og øvrig kriminalitetshistorikk.