Helsetjenesten har en plikt til å informere og ivareta pårørende etter alvorlige hendelser. Vi har ikke kartlagt systematisk i alle våre undersøkelser hvordan pårørende blir ivaretatt av helsetjenesten etter de alvorlige hendelsene. Men i alle våre undersøkelser har pårørende uttalt at de opplevde mangelfull ivaretakelse fra helse- og omsorgstjenesten i etterkant av den alvorlige hendelsen (10-12,14,15,17-20). I noen av undersøkelsene ble ikke de pårørende kontaktet av helsetjenesten i det hele tatt. Dette gjaldt for eksempel foreldrene til Jonas, etter at deres 17 år gamle sønn begikk selvmord (18).
I enkelte av de hendelsene vi har undersøkt, hadde de pårørende selv tatt initiativ til møte eller samtale med virksomheten der den alvorlige hendelsen skjedde. I andre undersøkelser finner vi at pårørende var tilbudt samtaler med behandler i etterkant av hendelsen, men hadde takket nei til dette, som Hannas pårørende, fra rapporten "Dødsfall på en akuttpsykiatrisk sengepost". De fortalte til Ukom at de hadde liten tillit til sykehuset og at de derfor avslo. I tillegg medvirket språkbarrierer til denne beslutningen.
Flere pårørende hadde fått oppfølging av kommunens kriseteam, hadde kontakt med prest eller benyttet seg av tiltak tilbudt av frivillige organisasjoner.
Det er et stort behov for informasjon og ivaretakelse etter en alvorlig hendelse. Hvordan dette løses har mye å si for hvordan pårørende opplever krisen de står i, belastninger over tid og ikke minst tilliten til helsetjenesten i etterkant. Det er vårt inntrykk at det ofte er krevende for helsetjenesten å oppfylle plikten og imøtekomme pårørendes behov på en god måte.