Brukere som hyppig aktiverer nødetatene, utfordrer hjelpeapparatet. Tilstandsbildet deres kan være sammensatt og utfordrende å forstå for de som skal hjelpe.
Undersøkelsen tar utgangspunkt i historien til en ung kvinne vi har kalt Malin. Hun hadde en sammensatt tilstand med symptomer som kunne forstås på flere måter. Hun opplevde at ingen klarte å hjelpe henne. For ansatte i helse- og omsorgstjenestene var det vanskelig å forstå hva hun trengte, og de var ikke enige i hvordan hennes symptombilde og hjelpebehov skulle forstås. Mange strakk seg langt for å hjelpe, men ulik forståelse og tilnærming bidro til at hjelpen Malin fikk ble fragmentert og vanskelig å nyttiggjøre seg av for henne. Når symptomtrykket var høyt på kveld og natt ble Malin ofte nødetatenes oppgave. De rykket ut og kjørte henne til legevakt, og noen ganger til psykisk helsevern for et kort opphold før hun ble skrevet ut igjen. Det tverretatlige samarbeidet manglet en felles plan – en tverretatlig samhandlingsplan. Omfattende hjelpetiltak ble satt inn fra flere deler av helse- og omsorgstjenesten, men den samlede hjelpen ble ikke evaluert.
Etter flere år med et sammensatt symptombilde, vedvarende suicidalitet og en periode med betydelig forverring og funksjonsfall, tok Malin sitt eget liv.
Vi har i denne undersøkelsen sett etter mulige medvirkende faktorer og årsakssammenhenger som helse- og omsorgstjenesten kan lære av i oppfølgingen av pasienter med sammensatte tilstander som hyppig aktiverer nødetatene.
Vi fant at
- Komplekse tilstander utfordrer hjelpeapparatet.
- Uenighet om diagnose og behandling påvirker helsehjelpen.
- Malin ble verre selv om hun fikk omfattende hjelp.
- Nødetatene ble hjelpeapparatets sikkerhetsventil og ønsker et tettere samarbeid med kommunene.
- Nødetatene savner en tverretatlig samhandlingsplan.
- Malins behandlingsforløp var ressurskrevende uten at hun selv opplevde at noen kunne hjelpe henne.
På bakgrunn av disse funnene kommer vi med anbefalinger, lærings- og forbedringspunkter i slutten av rapporten.